Jeg skulle så gjerne sammen med deg filosofere over maver.
-Carl Wilhelm Søderberg, Elkems største oppfinner, kostholdsfantast og fiolinlakkerer, ifølge Morgenbladet.
Magefølelsen var god, når vi tok oss opp på silkeføre i måneskinn. Kompasskursen tok oss rett på Telinkoia, i ideel avstand til Trollheimens forlokkende topper. Koia var skjønn, vedbingen full. Et mål ble satt for morgendagen -ambisiøst, men ikke uoverkommelig. Mat ble servert, et lite glass vin ble drukket. Magefølelsen var god. Les mer »
Etter å ha såvidt ha snust på snøen før jul, startet vi sesongen ambisiøst idag, med bestigning av Bymarkas høyeste fjell. På beskjedne 565 meter over havet er ikke Storheia noen ruvende kjempe, men å kave seg opp den bratte siden er allikevel mer enn utfordrende nok for en stillesittende arkitektstudent. Heldigvis hadde jeg godt og sprekt følge og smøremannskap, og Dr. Nansen (som snart blir en faktisk doktor.philos), SportsKari og SkiHilde dro meg opp bakkene. Eller, de dro fra meg, så kunne jeg pusle meg oppover i eget tempo, mens J. Nicolaisens gamle slager lurte i bakhodet.
Tåle slit og tåle sludd, og tåle frost og varme, slike gutter det vil gamle Norge ha.
Hold nå takten der, intet mudder her, la dem se vi er av rette slag.
Nåvel, vi får øve jevnt og øve trutt, så skal du se en vakker dag han jenten slår. Til alles store glede og til allmenn opplysning har vi heldigvis trafikkdata, så du kan følge turen på googlemaps. I tillegg kan du se litt herlig statistikk:
lø, 8 jan 2011 10:50 by joakimzg
Med på turen: Asbjørn H. Flø, Sportskari og Ski-Hilde.
Aktivitetstype: Langrenn
Hendelsestype: Rekreasjon
Avstand: 15,82 Kilometer
Tid: 03:31:57
Høydestigning: 368 Meter
Her på Møllenberg har jeg barrikadert dørene, montert mitraljøsen på balkongen og fylt skapet med hermetikk. Spør deg selv: er du klar for Zombiehøytiden?
Googlomobilen var her i Trondheim i vår, og jeg tok meg nylig en rundtur i gatene på jakt etter kjentfolk. Hadde nesten gitt opp da jeg så denne karen. Vår gamle venn Drømmenes Paviljong, må han hvile i fred. Denne temporære strukturen minnet meg på at Googlemaps er et interessant frosset øyeblikk i tid. Jeg håper de tar seg en runde rundt om i verden hvert tiende år, og tar vare på bildene. Tenk deg om du kunne zoomet deg gjennom gatene i Paris i 1968, eller sett hvordan utsikten var fra en googletank på den Himmelske Freds Plass i 1989? Eller fra G-Forden i 1908?
I tråd med Torgeirs byråkratijulekalender, vil jeg foregripe begivenhetene litt og si at jeg i den siste uka har fått et nært, om ikke kjært forhold til Statens Byggetekniske Etat. Nærmere bestemt til deres kjærlighetsbarn FOR 2010-03-26 nr 489: Forskrift om tekniske krav til byggverk, eller bare TEK10, som vi så kjærlig kaller den. Som vi sier i bygningsfysikken: Don’t get fukt, bruk to-trinnstetting. På fredag skal jeg prøves i dette, og deretter bærer det til Sveits for å se hvordan vann oppfører seg under trippelpunktet.
…på arkitektstudiet ved NTNU er noe forskjellig fra de andre eksamenene. Ganske sikkert sitter det noen materialteknologer, ind.øker, kunsthistorikere, statsvitere og andre arbeidshester rundt omkring som sikkert legger ned lange timer med studier av pensum, forsøk og statistikker. Men jeg tror ikke det er å ta munnen for full å si at arkitektstudentene i snitt tilbringer mest tid på skolebenken i løpet av et år. Eller, skolebenk og skolebenk. Vi tilbringer det meste av tiden i pussige stillinger, ryggen krummet og de limklissede fingrene stramt knyttet rundt et eller annet knutepunkt som simpelthen ikke vil feste seg. Og når forskalingen din bryter sammen og 3 liter gips begynner å renne utover gulvet, vet du at det kanskje er på tide å gå og legge seg. På ammerommet, bønnerommet eller over et par stoler nede i kjelleren. Takk og lov for at det finnes dusjer på campus.
Tiden flyr, som de sier. Semesteret svinner hen, og det har allerede blitt eksamenssesong. Plutselig er nåtiden her. Men for litt over en uke siden tok jeg og Røyskatten en tur til fortiden. Ute i Haltdalens dype skoger driver en dedikert gjeng gærninger med å bygge en middelalderlandsby fra grunnen. Vi hugget, saget og hamret. Å komme seg ut i skogen, å få jobbe litt med hendene, å få litt sagmugg og steinullstøv i øynene og under neglene, gjør godt.
Arvefæstestedet “Foreningen” i Steenbjerget (hvoraf til Trondhjems Bye svares en ubetydelig Afgift) er fremdeles at erholde tilkjøbs underhaanden. Paa Stedet - der har gode Huuse, som ere indrettede for en conditioneret Familie - er god Anledning til Anlæg og Drift af et Tæglbrænderie, da der paa Stedet findes tilstrækkeligt Leer af en særdeles god Qvalitet, og kan Gaarden, om ønskes, strax tiltrædes af Kjøberen. En Byggegrund i Forstaden Ihlen ved Hr. Tracteur Galschjødts Udhuse, tjenlig til derpaa at opføre et Pakhus eller Forraadshuus til Brænde etc., følger med i Kjøbet. Liebhabere ville behage at henvende sig til D. Hveding.
Jeg har tidligere hatt raptuser om den edle kunsten brødbaking her i Ekstravagant!. Men kanskje har jeg ikke sagt nok om all den selvpiningen man utsetter seg selv for, når man baker brød. For, som Jan Kjærstad så behørig bemerket, blir de aldri perfekte. Så bare det å lage akseptable brød, kan være nok til å få en hengiven brødbaker til å sukke av lykke. Tenk deg da euforien som omgir meg, når jeg kunne ta et brød ut av ovnen som var mer enn akseptabelt, ja som var pokkers så nærme perfekt.
Jeg har ofte savnet en skjærgår utenfor byen. Man må langt forbi Fosen og ut mot Nordsjøen før man finner noe som minner om en skikkelig skjærgård. Kanskje kan vi plukke opp noe fra Richart Sowa, øybonde? Her har vi et tiltak som kanskje ikke Odd Børretzen og Karpe Diem hadde blitt så fornøyde med, men som muligens hadde vært noe for EMIL, og for arkitekten, for den saks skyld. Richart Sowa er en nydelig liten skrue som har laget sin egen øy, fra selvplukkede flasker, striesekker og mangrovebusker.
Jeg ble veldig inspirert av dette, uten at jeg kommer på noe konkret bruksområde nå. Men som de sier: “no man is an island” og “one man, one island”. Eller hvordan det nå var.
Student News