Mine to beste filmopplevelser så langt på festivalen høres kanskje litt begredelige og traurige ut. “Young Girls in Black” handler om to gother-jenter som vurderer selvmord. “Odjuret” handler om en mann som drives til å bli et udyr som begår drap. Dette er filmer med sterke følelser som virkelig traff meg og fikk meg til å tenke og føle.
I den svenske filmen Odjuret føler man med Kim’s frustrasjon over å jobbe hardt for å forlate et liv som kriminell og komme seg tilbake inn i samfunnet. Overalt møter han imidlertid motstand. Samfunnet gir ham ikke en sjanse. Det hjelper ikke å ha vilje når du ikke har muligheter. Uten utveier eller retrettmuligheter, uten håp og framtidsutsikter kan man drives til vanvidd. Kosmorama-sjefen selv, Ola Lund Renolen omtalte den som festivalens sterkeste film. Jeg tror jeg setter den på nummer to så langt.
Den filmen som virkelig grep tak i meg var nemling “Young Girls in Black”. Jeg tok liksom en sjangs med den filmen, uten at jeg helt vet hvorfor. Den høres jo unektelig ekstremt deprimerende ut. Faktisk vil jeg si at det er en vakker film mer enn en deprimerende film. Den handler som sagt om to goth-jenter som ikke passer inn i verden sammen med alle andre og som tenker på selvmord. Men, det er ikke den klassiske historien om noen som har det så fælt at de vil unnslippe smerten. Selvmord er noe de tenker på og drømmer om. Det er selvmordet i seg selv som er poenget, ikke det å slippe unna verden. Den tyske poeten Heinrich von Kleist og hans selvmord er en inspirasjon.
Filmen verken forherliger eller fordømmer selvmord. Den gir et innblikk i hva disse jentene tenker og føler. Jeg følte at jeg forsto selvmordstankene, selv om jeg ikke støttet dem. Det store klimakset i filmen er en virkelig intens, vakker og gripende scene som både klarte å vekke følelser og få meg til å tenke. Den filmen sammen med Odjuret utgjør også en interessant helhet om døden, å ikke passe inn i livet og relasjonen mellom disse. En helt ulik tilnærming, helt ulike karakterer, helt ulik motivasjon men tematikk som passer sammen. Begge er også filmer med karakterer man kommer under huden på, eller som snarere kommer under huden på meg. Det de går igjennom betyr noe. Det opplever jeg ikke med alle filmer.
Dette er mat for hodet og hjertet på en måte som jeg stort sett bare får på Kosmorama sånn en gang i året.
Av Sverre Midthjell, nylig ferdig som masterstudent i statsvitenskap. Har blogget for StudiebyEN og andre steder, deriblant om Kosmorama i flere år. Skriver nå på den nystartede film og andre nerdetema-bloggen Dreamlands.
Tags: drap, døden, følelser, goth, Kosmorama, Odjuret, selvmord
Student News