… og hvordan føles det? Det er ikke til å stikke under en stol at det føles ganske trist. Når han har vært med på noe så stort, og så gøy er det vanskelig å ikke føle en viss tomhet etterpå. Det er spesielt når man i ett og et halvt år har brukt store deler av dagen på å tenke fram til disse 25 dagene. Heldig vis er det trist på en god måte. Fordi man har så vanvittige mye gode minner å se tilbake på. Det hadde vel vært mye verre om satt igjen med en følelse av å være lei og lettet over at det var over.
Hele hensikten med UKA er jo at den skal ta slutt en gang. For da får man lov til å starte helt på nytt med blanke ark hver gang. Karusellen snurrer videre, men med nye passasjerer. Karusellen starter faktisk å snurre igjen 8. februar. Da vi velger den første passasjeren som skal få sitte på i UKEkarusellen.
For to år siden og følte at jeg hadde lyst til å være med på UKA en gang til, men jeg kunne aldri se for meg å stille som kandidat til UKEsjefvalget. Det føles jo som en enormt stor oppgave å ta på seg. Men er det et valg jeg har tatt her i livet som jeg er mest fornøyd med, så må det være at jeg valgte å stille. Jeg har aldri lært så mye, og hatt det så gøy som jeg har hatt det siste et og et halvt året. Dessuten er man ikke så alene som man skulle tro. Ganske tidlig tar man opp et UKEstyret, og man har mye støtte i gamle UKEsjefer og UKEstyrer, og et Studentersamfundet full av kompetanse å lene seg på.
Mange spør meg hva mitt beste minne er fra UKA-11. Det er helt umulig å svare på. Listen av gode minner er så uendelig lang etter et og et halvt år på Samfundet (for ikke å snakke om 25 fantastiske festivaldager). Om jeg likevel må trekke fram et, så et det ihvertfall et øyeblikk jeg var svært nære å grine på, og det var under promenadekonserten og åpningen av UKA-11. Jeg var så vanvittig stolt, og det var en fantastisk rørende konsert og nydelig lysshow.
Til verdens beste UKEfunker: Tusen takk for en fantastisk tid!
(foto: fotogjengen ved studentersamfundet)
Student News