Snart er Trondheim Internasjonale filmfestival, Kosmorama i gang. med 72 filmer fordelt på seks dager, hvorav familiebesøk ventes i helgen, er jeg spent på hvor mange filmer jeg skal rekke å nyte i løpet av festivalen.
Obligatoriske for mitt vedkommende blir animasjonsfilmene Mary and Max og 9, samt de mer alvorlige The shock doctrine og Petropolis. Både animert moro og realistisk alvor, med andre ord. Til min store glede ser jeg også at gamle Molandfavoritter som Aberdeen og Gymnaslærer Pedersen settes opp, og skal gjøre mitt ytterste for å få med meg begge to. Kjendisfråtsing i En helt vanlig dag på jobben blir nok dessverre den eneste kjendistittingen jeg kommer til å bedrive, men jeg noterer meg at store navn tar turen til Trondheim.
Harald Eia er på skjermen igjen, denne gangen som seriøs aktør. Bare det er nok til å hisse på seg halve medie-norge, særlig venstrehalvdelen. For det er ikke bare-bare, å rive ned store deler av den samfunnsvitenskapelige forskningen med en eneste svarteper: Arv, ikke miljø. Gener, ikke oppvekst.
Etter å ha sett første program i serien stod jeg tilbake med blandede følelser. Det er ingen tvil om at Eia har evner også som gravende journalist, og at han klarer å framstille stoff som i utgangspunktet ikke ville blitt sendt på statskanalen i beste sendetid. Samtidig kan man si seg enig i kritikerne som har ment han tar vel hardt i, for å fri seg fra komikerrollen som han for evig vil bli linket til. Flere forskere trakk seg, etter å ha først takket ja til å bli intervjuet i programmet. De som takket ja har i ettertid skrevet bitre kronikker, og agendaen om å provosere har tydeligvis virket for Eia og hans makker Ole Martin Ihle.
Eia har selv uttalt at han begynte å undre seg over dette med arv og miljø når han trådte sine slitte converse på Blindern som fersk sosiologistudent. Han lurte på hvorfor alt ble forklart med miljø, og hvor genene kom inn i bildet. Om dette er reell mimring, eller pynting på akademisk image skal være usagt, men enhver akademiker som lyktes med å lage tv-program av sin egen kritikk av fagmiljøet, må få anerkjennelse. Så får det heller være at man som samfunnsvitenskapelig student også har lært å forholde seg nogenlunde kritisk til høyrevridd amerikansk forskning med uklar ansennitet.
Man kan få mange uheldige økonomiske overraskelser som student. Strømkrise i Midt-Norge er en av dem.
Det har vært kaldt en stund nå, selv om vi forhåpentligvis begynner å nærme oss slutten. Det merkes på lesesalen, hjemme og ikke minst på strømregningen. Den svir mest av alt. Det er strømkrise i Midt-norge, noe som resulterer i økonomisk krise for studentene flest i de kaldere månedene.
De fleste studentene betaler strøm separat fra husleie, noe som ikke er så rart. Med svært varierende forbruk er det ikke lett å sette en fastpris, og forsåvidt rett og rimelig at man må betale for sine egne varmekabler. Selv betaler jeg en relativt stiv fastsum, men får tilbake eller trekkes fra hvis dette ikke samsvarer med faktisk forbruk. Sist måned resulterte det i en bonus på 500 ekstra.
Til vordende studenter: ta med husleie i beregninga før dere knabber til på en råbillig hybel med strøm i tillegg. Vinduer som trekker og manglende isolasjon kan fort gjøre det hele til en kald og dyr affære.
Jeg forsov meg i dag. 7 timer, for å være eksakt. Kroppen går på sparebluss, og jeg liker det ikke. På slike dager er det noen ting som hjelper på overskudd. Denne videoen er en av dem.
Regissør Spike Jonze, som også står bak nyutgitte Where the wild things are, har laget flere kule musikkvideoer som du kan ta en kikk på her. I want my MTV!
Dagdrømmene mine består for tiden av flytting. Etter å ha flyttet ufrivillig grunnet uforutsette uhell tidligere i høst, har jeg blitt værende der jeg bor nå i noen måneder. Litt fordi beliggenheten er perfekt, mest fordi det er et ork å flytte. Bare tanken på å legge livet i esker får meg til å sukke. Og markedet kommer antageligvis ikke til å bli bedre med det første. Men når plassen er begrenset og etterspørselen stor, er det noen som tenker helt nytt.
I studentboligprosjektet “My Space” skal 116 studenter dele kjøkken i elgesetergate 49. Nylig dukket minister Tora Aasland opp, for å legge første stein på tomta. Og kreativ utnyttelse av plassen er nettopp veien å gå for å huse tilstrømmingen av studenter. Trondheim kommune satser på 20 prosent dekningsgrad, og oppnår i første omgang en dekningsgrad på 15, når prosjektet er i havn. Utover det er det budsjettforhandlinger som skal gjøres og penger som skal fordeles. Og Bergen og Oslo vil helt sikkert ha sin del av kaka, de også.
Jeg drømmer stadig om å flytte, men ikke for enhver pris. Jeg synes også det er nok å dele kjøkken med tre andre, i alle fall foreløpig. Men hvem vet, kanskje tiden er inne for en større oppvaskbenk.
Jeg skulle gjerne sagt at min form for søndag så slik ut:
hentet fra Carlos Eberts flickr.
Men annenhver søndag er det alt annet en avslapping som står på tapetet. Da er det, som i skrivende stund, layouthelg, og hele helgen brukes til å lage avis. Da er det avgjørende at man har gode lokaler, gode kolleger og ikke minst god kaffe. Og ikke minst forelesingsfri mandag morgen. Les mer »
Jeg er en av dem som liker å starte dagen ambisiøst. Det vil si at jeg gjerne stavrer meg opp altfor tidlig for å få en rolig time med kaffe og avis før ferden mot “nattforelesningen” trår til .Men selv i halv åtte-tiden er det en sensasjon å få sitteplass på femmeren opp mot Dragvoll. Jeg går på bussen på Vollabakken. Det er det fjerde stoppet fra sentrum, og noen ganger kjører bussen forbi. Den er allerede full. Andre dager er det noe bedre kapasitet, men nesten alltid sild-i-tønne-stemning. Jeg unner ingen å komme med rullestol eller barnevogn å presse seg på den bussen der jeg sitter og lekker spillelistene mine ut til folket via koss-headsettet i et tappert forsøk på å stenge naboens tilsvarende ute. Ritualet gjentas mellom tre og fem, alle hverdager. Synes sjåførene det er så hyggelig å presse bussen full og gjenta mantraet “trekk bakover i bussen”. Om ikke NTNU opererer med stågaranti, kan i alle fall Team Trafikk gjøre det.
Min kommentar om legaliseringsdebatten som står på trykk i nåværende utgave av Under Dusken.
Det flommer over av narkotika i alle kanaler. Både i HBO-serien The Wire, NRK-dokumentaren I slangens paradis og Margaret Olins spillefilm Engelen har ulike sider av industrien og debatten blitt belyst. Morgenbladet og det konservative tidsskriftet Minerva har i høst hatt hver sin debatt om temaet.
Da sosiologiprofessor Willy Pedersen tok til orde for en ny legaliseringsdebatt av cannabis i Morgenbladet, fikk han tilsvar fra leder i Stortingets justiskomité, Per Sandberg:
– Skulle vi legalisere mord også, fordi det er så mange av dem?
De spede forsøkene som blir gjort på å starte en debatt, preges av at folk flest ikke ser forbi det moralske aspektet, og dermed ønsker å forby det farlige. Rammer de svake
Bruk, kjøp og salg av narkotika har blitt straffet siden 1970. Markedet har ekspandert, og flere brukergrupper har kommet til. Hvor mye penger koster kampen mot narkotika? 44 milliarder dollar årlig i USA alene, estimerer seniorøkonom Jeffrey Miron ved Harvard. Til sammenligning er også alkohol et rusmiddel som gjør stor skade på mennesker og samfunnet, men disse skadene betales delvis tilbake i form av skatter og avgifter. Et legalisert marked kan beskatte både produkt og profitt. I California har myndighetene brukt samme medisin på narkotikaindustrien, med slagordet: «Legalize and tax’em!»
The Economist skrev tidligere i år om presidenter fra tre latinamerikanske land, som ga narkotikaforbudet skylden for vold, korrupsjon og undertrykking av demokrati i verdensdelen. Fattige bønder rammes langt hardere enn distributørene. I Norge er det først og fremst «legemiddelassistert rehabilitering», i form av metadon, som har vært skrittet på veien mot ny tenkning i ruspolitikken. Det er såpass vanskelig å gå fram med alternative forskningsfunn på dette området i Norge at Sirus ble truet med budsjettkutt på nittitallet da de uttalte et ønske om forskning på alternative reguleringstrategier. Lite har skjedd siden den gang. Men er det håp om en holdningsendring i politikken? Les mer »
Det er sprengkaldt i trøndelag, og verre skal det bli, sier dem. Uteaktiviteter begrenses til de verste friskusene, og hyggelige gjøremål som varmer både kropp og sjel er å foretrekke. Heldgvis er det flust av hyggelige ting som skjer i byen denne måneden:
12. januar: Årets første utgave av Under Dusken er å finne på campus. Lykke!
22. januar : Urørt-finale på Studentersamfundet-riktignok uten trondheimsartister på scenen.
23. januar: Samleskiva “Trondheim Calling” slippes med påfølgende slippfest på verkstedhallen.
27. januar: Jazzmetallbandet (!) Shining spiller på Blæst
29. januar: ForestillingenIbsenstykket “En folkefiende” har premiere på Trøndelag Teater.
30. januar: Tiårsjubileum for UT awards, og det hele går av stabelen på Samfundet.
