 |
Nå er det snart klart for den internasjonale filmfestivalen Kosmorama igjen, og i år som i fjor skal Studiebyen være tilstede og blogge om filmene og opplevelsene. Jeg tenkte jeg skulle begynne med et lite tilbakeblikk på fjorårets festival. Jeg fikk med meg 19 filmer - noen jeg gikk og gledet meg til lenge og noen jeg bare hoppet på i siste liten. Det bød på mange interessante og noen overraskende filmopplevelser. Her er litt om tre av de jeg husker best: Les mer »
Av og til legger meg under dyna i håp om at leseplanen blir kortere over natta, at jeg våkner opp full av visdom og uten bekymringer.
Harald Eia er på skjermen igjen, denne gangen som seriøs aktør. Bare det er nok til å hisse på seg halve medie-norge, særlig venstrehalvdelen. For det er ikke bare-bare, å rive ned store deler av den samfunnsvitenskapelige forskningen med en eneste svarteper: Arv, ikke miljø. Gener, ikke oppvekst.
Etter å ha sett første program i serien stod jeg tilbake med blandede følelser. Det er ingen tvil om at Eia har evner også som gravende journalist, og at han klarer å framstille stoff som i utgangspunktet ikke ville blitt sendt på statskanalen i beste sendetid. Samtidig kan man si seg enig i kritikerne som har ment han tar vel hardt i, for å fri seg fra komikerrollen som han for evig vil bli linket til. Flere forskere trakk seg, etter å ha først takket ja til å bli intervjuet i programmet. De som takket ja har i ettertid skrevet bitre kronikker, og agendaen om å provosere har tydeligvis virket for Eia og hans makker Ole Martin Ihle.
Eia har selv uttalt at han begynte å undre seg over dette med arv og miljø når han trådte sine slitte converse på Blindern som fersk sosiologistudent. Han lurte på hvorfor alt ble forklart med miljø, og hvor genene kom inn i bildet. Om dette er reell mimring, eller pynting på akademisk image skal være usagt, men enhver akademiker som lyktes med å lage tv-program av sin egen kritikk av fagmiljøet, må få anerkjennelse. Så får det heller være at man som samfunnsvitenskapelig student også har lært å forholde seg nogenlunde kritisk til høyrevridd amerikansk forskning med uklar ansennitet.
Foto: Stian Mathisen/Under Dusken
Dragvollstudentenes desperate rop etter flere grupperom har fått en fysisk form. En midlertidig konstruksjon av papp, som både belyser hvordan de føler seg, samtidig som den er et vakkert minne om barndommens pappfort. Denne midlertidige strukturen, det fysiske debattinnlegget, fikk meg til å tenke. Ikke så mye på Dragvollstudentenes nød, men på arkitektur. . Moderne hus dimensjoneres for 50- eller 100-årslast. Verden over reiser turister for å se på bygg som er hundrevis, ja tusenvis av år gamle. Og det er spennende nok. Men når arkitektur, i sin natur permanent, brukes for å si noe om flyktighet og impermanens, da blir det virkelig spennende… Les mer »
Kronikk signert avtroppende og påtroppende UKEsjef i Adressa 4. mars:
2010 er det store jubileumsåret for kunnskapsbyen Trondheim. Både NTNU, Studentersamfundet og andre institusjoner i tilknytning til utdanningsmiljøet feirer hundre skapende år. Tanken er selvfølgelig å skape økt bevissthet rundt den stolte historien. Selv håper vi i begynnelsen av jubileumsåret at feiringen vil belyse kunnskapsbyens fremtid like mye som dens fortid.
Det er utvilsomt mange bragder å se tilbake i løpet av sekelet som har gått. For alt fra oljeeventyret og byggingen av landet til jazz i verdensklasse har kompetanse fra Trondheim vært avgjørende. Frem mot 2110 må imidlertid kunnskapsbyen definere seg selv på nye områder, i tillegg til å holde sine tradisjonelt sterke sider ved like. Jubileumsåret er en glitrende anledning til å sette fokus på fremtiden. Blir trondheimsstudentene som ressurs utnyttet på en best mulig måte?
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
