Jeg skulle så gjerne sammen med deg filosofere over maver.
-Carl Wilhelm Søderberg, Elkems største oppfinner, kostholdsfantast og fiolinlakkerer, ifølge Morgenbladet.
Magefølelsen var god, når vi tok oss opp på silkeføre i måneskinn. Kompasskursen tok oss rett på Telinkoia, i ideel avstand til Trollheimens forlokkende topper. Koia var skjønn, vedbingen full. Et mål ble satt for morgendagen -ambisiøst, men ikke uoverkommelig. Mat ble servert, et lite glass vin ble drukket. Magefølelsen var god.
Det som gjør Søderberg-elektroden til et columbi egg er at den er kontinuerlig, det vil si at selv om den nedre enden forbrennes i prosessen så fornyes den ved påfyll av elektrodemasse ovenfra. Videre er den selvbakende ved at varmen fra badet gir massen den riktige, bakte konsistens. Med den konkurrerende metoden fikk man stans i produksjonen, ovnene måtte kjøles ned og varmes opp igjen når man skiftet elektrode. Med Søderbergs patent kunne produksjonen gå uten opphør.
Men mager kan være lumske ting. Sjefsingeniør Søderberg og hans venn, riksantikvar Harry Fett (*knis*) spiste råkost og nøyaktige mengder kli for å kontrollere magens produksjon av den riktige mengde og form for avføring. Jeg hadde ikke spist kli, men heller ikke, såvidt jeg vet, begått noen forbrytelse mot tarmene. Allikevel insisterte de altså på å forbryte seg mot meg. Og natt til lørdag var det som om Søderberghs geniale elektrode smeltet seg igjennom magen min. Kontinuerlig, selvbakende. Hvitglødende aluminium gjennom magesekken. På morgenkvisten kom feberen, og mens resten av mannskapet la ut på ekspedisjon, lå jeg og stirret opp på de flotte takraftene.
Huff da! Telin er fin koie, men kanskje ikke når man ligger inne med magasjuke